Det direkte demokratiets høyborg

Sveits, hvor jeg er nå, kaller seg ubeskjedent nok for det direkte demokratiets høyborg. Det er alment kjent at det er folkeavstemninger mye oftere her enn i andre vestlige land, men jeg må innrømme at før ankomst var jeg spent på akkurat hvor omfattende det virkelig er. For en som er politisk interessert, er det skikkelig moro å se hvordan det viser seg i praksis.

23. september er det på ny folkeavstemning her i landet, og befolkningen skal stemme over både små og store saker, på nasjonalt og lokalt plan. Overalt i byen kan man merke at det går mot det, da det hver uke er flere og flere plakater for for eller mot sakene. Blant annet stemmes det over om det skal legges fibernett for internett i Zürich (se bilde) eller for skatter for de eldre på nasjonalt plan. En av sakene det er flest plakater for nå er for og mot en strengere røykelov (se bilder).

 

 

 

 

I forkant sendes det ut en konvolutt til alle stemmeberretigede (se bilde) med informasjon om de sakene det skalstemmes over, og hvor man kan gå for å oppsøke mer informasjon. I tillegg får man tilsendt stemmesedler som man kan sende tilbake, og slik stemme over post. Selv er jeg i mot at man skal kunne stemme over internett slik man prøver ut her hjemme nå, og kan ikke skjønne at man er fornøyd med sikkerheten rundt dette, men det er nok prisen man betaler for å gjøre stemming så tilgjenglig som mulig. For selv om man ofte stemmer her, og kanskje skulle tro den daglige interessen i sakene kunne være større, er det bare gjennomsnittlig 45 % som stemmer ved hvert valg.

Blant de som er engasjerte virker det som interessen derimot er på topp. Stadig vekk står folk på folkesomme steder og samler inn underskrifter. Man trenger 100 000 underskriftersamlet innen 18 måneder for å kreve at et forslag tas opp til vurdering og folkeavstemning, enten det er en enkel lov eller grunnlovsendring. Med 50 000 underskrifter kan man kreve at en innført lov tas opp til folkeavstemning. Dette er særlig nyttig for opposisjonen, og i over 40 % av tilfellene der man har fått opp en innført lov til avstemning har man påført regjeringen et nederlag.

Til nå har jeg bare fått et overordnet bilde av systemet her, men ser frem til å studere det nærmere de neste seks månedene. Da kommer det sikkert nye bloggposter. I informasjon jeg har lest fremheves det at folkeavstemningene har begrenset sentraliseringen, utviklet velferdsstaten, redusert offentlige oppgaver og byråkrati. Jeg er sterkt i tvil om dette ville være noen heldig løsning for Norge på nasjonalt nivå, men kanskje er det noe som kanforsøkes på mindre plan, i saker som påvirker innbyggerne direkte? Hvor tror du det kan tenkes at det kunne prøves ut?
(Bildene kan klikkes på for oversettelse og beskrivelse)