Hva Schengen-avtalen gjør

Schengen-avtalen har siden den ble innført i 1995 muliggjort enkel krysning av grenser for mennesker, kapital og varer, og omfatter i dag hele 26 land og hundretalls millioner mennesker. Det vil blant annet si at alle reisende, være seg for handel eller ferie, kan krysse grensene uten å måtte frykte mer enn å tilfeldig bli plukket ut (noe som i stadig større grad kun gjelder de uten rent mel i posen). Problemet er at det også gjelder kriminelle, og det har i dag fått SPs Jenny Klinge til å vekke opp et gammelt SP-krav om å melde oss ut. Forslaget stiller sterkt i konkurransen om årets dårligste hittil.

At dette forslaget kommer i lys av den pågående debatten om romfolket som kommer fra Romania og ikke er del av avtalen, viser at SP ikke er ute etter presise løsninger på utfordringene, men heller etter å lufte gammel handelsmotstand. Det er oppsiktsvekkende, selv om det at SP ikke støtter handelsfremmende avtaler ikke er noe nytt. At disse avtalene, sammen med hele EU, har fremmet fred og velstand i hele Europa har aldri vært særlig viktig for SP.

Det mest skremmende med Klinges oppslag er at av 7000 som har stemt på VG Nett, er nesten 90 % enig med Klinge. Jeg velger å tro det er et utslag for en blanding av dårlig stemning for europeiske samarbeid for tiden, men også noe kunnskapsmangel. Det tyder på et behov for kunnskapsformidling om avtalen.

Grenser begrenser. Den største fordelen med Schengen er handel, og grenser begrenser handel, samme hvor lett de er å krysse for ærlige folk. Det er ikke uten grunn av handel mellom like regioner i et land, er større enn mellom like regioner rett over grensen for hverandre (f.eks. statene i USA som grenser til Canada er 10 ganger så stor som over grensen til Canada). Dette kalles «The Border Effect», og er grundig empirisk dokumentert. Jeg vet ikke om det er gjort undersøkelser som viser hvordan handel har utviklet seg mellom europeiske land etterhvert som de er kommet inn i Schengen (gi gjerne en lyd dersom du vet), men forskjellen er lett å tenke seg. Prøv å forestille deg alle transportkjøretøy som krysser en grense i Schengen i løpet av dag, og hva det vil ha å si for tid og kostander om de måttet stoppe og vise pass eller bli gjennomsøkt, fremfor å kunne kjøre rett gjennom. Man trenger ikke være veldig fantasifull for å forstå at det koster.

Jeg har i år sommerjobb i Østerrike, og reiser etter det rett til Sveits for å studere et halvår der. På forhånd måtte jeg scanne inn passet en gang, og sende det med søknadene, som utelukkende bestod av det som er relatert til jobb eller studier. Ingen visumsøknad, eller søknad om generell oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse. Riktignok måtte jeg etter ankomst Innsbruck møte opp ved nærmeste rådhus og registrere meg, men der spurte de strengt tatt hvor jeg bodde (altså ikke på gaten) og jeg skrev ned passnummeret. Ingen avgifter, spørsmål eller øvrig byråkrati. Etter jeg gikk derfra kunne jeg uten problem også åpne en Østerriksk bankkonto. Ved ankomst Zürich om en drøy måned er det ca. det samme.

Flere venner av meg reiser i disse dager til USA og Australia for å studere et år. Forskjellen på hvor mye de må fylle ut, og hvor omstendige prosesser de må gjennom for å søke både til skole og for visum, er enorme. Det til tross for at disse landene er relativt like oss.

Det er ikke nødvendigvis utelukkende Schengen-avtalens fortjeneste, men det er vanskelig å se for seg en tilsvarende velvillighet til (tilnærmet) papirløs forflytting av arbeidskraft uten slike avtaler til grunn. En avtale om fri grensekryssing av varer, tjenester og kapital er mer enn nemlig bare akkurat det. Det er en tillitsavtale mellom landene om at man ønsker å samarbeide med hverandre, og løfte hverandre frem. En opphevelse av en slik avtale medfører dermed et gedigent tillitsbrudd mot våre partnere i Europa.

Selvsagt er det også utfordringer knyttet til å ha åpne grenser. Et hvert fremskritt for folk flest, er noe kriminelle finner måter å utnytte (Digresjon: Denne om grenseløs kriminalitet i fremtiden er verdt 20 minutter). Det er kostnaden av å gå fremover. Løsningen er likevel svært sjeldent å gå tilbake. Noe av det man i stedet kan gjøre er å styrke yttergrensekontrollen (forresten et forslag i Unge Høyres nye utenriksprogram), slik at de som ikke har ærlige hensikter kan stoppes før de kommer innenfor Schengen, samtidig som man styrker Europol-samarbeidet slik at man ikke er trygg samme hvor man drar etter å ha stjålet noe. Dette er tiltak som vil både styrke det europeiske samarbeidet, samtidig som det bøter på utfordringene åpne grenser gir.

Å melde Norge ut av Schengen vil være et gedigent skudd i baugen både for norsk næringsliv og for nordmenn flest, enten man vil arbeide, studere eller bare feriere i Europa. Det er reaksjonært og oppsiktsvekkende proteksjonistisk, og vitner om en egoistisk holdning der Norge helst skulle vært en ensom øy midt i havet, ikke en del av et enormt velstående kontinent preget av samarbeid. Jeg håper flere får opp øynene for hvilken enorm fordel den frie flyten av varer, tjenester, mennesker og verdier gir oss, og håper at i årene fremover vil flere land også kunne bli del av den.

(P.S.: Anbefaler også dette innlegget fra Unge Høyres Landsmøte i juni, der avtroppende nestleder Rolf Erik Tveten snakket om konsekvensene av en dissens om økt grensekontroll som selvfølgelig med grundig nedstemt)